🐶 Katten som ville bjeffe

Katten Mabel syntes hunder var veldig imponerende. De hadde store, høye bjeff. «Voff! Voff!» Når hunden ved siden av bjeffet, så alle på ham.

«Jeg vil også bjeffe,» sa Mabel. Så hun øvde. Hun åpnet munnen vidt og sa: «Vo … vo … mjau.» Det ble et mjau.

Hun prøvde igjen, høyere. «VOFF!» Men det ble til «VO-mjau!» En fugl på gjerdet lo så mye at den falt ned. «Unnskyld!» kvitret den og fløy opp igjen.

Mabel gikk bort til naboen for å spørre hunden, som het Biscuit. «Hvordan bjeffer du?» spurte hun. Biscuit tenkte seg om. «Jeg bare … trekker pusten dypt og slipper den ut. Voff!» Værhårene til Mabel blåste bakover.

Mabel trakk det dypeste pusten hun noen gang hadde trukket. Hun blåste opp kinnene. Hun fikk halen til å stå rett opp. Og så slapp hun det ut. «Mrrrrr …»

Biscuit la hodet på skakke. «Hva var det?» spurte han. «Det var maling,» sa Mabel, litt flau. «Katter maler når de er fornøyde.» Biscuit fikk store øyne. «Det er jo fantastisk! Det høres ut som en bitteliten motor. Det får jeg ikke til i det hele tatt.»

Han prøvde. «Mrrr … voff.» Han prøvde igjen. «Voff-rrr.» Mabel fniste. Biscuit fniste. Snart rullet de rundt i gresset og lo.

Fra da av sluttet Mabel å prøve å bjeffe. Biscuit sluttet å prøve å male. Men noen ganger, når de satt sammen i sola, lagde de en sang: voff, mrr, voff, mrr. Det var den tulleteste sangen i hele gata, og deres aller kjæreste.