🪲 Ildfluenattlyset

Kattungen Ollie likte mørket, for det meste. Men denne natta gjemte månen seg, og rommet hans føltes ekstra mørkt. «Jeg skulle ønske jeg hadde et lite lys,» sa han stille.

Bank, bank, bank. Noe banket veldig forsiktig på vinduet. Ollie kikket ut. Et bittelite grønngyllent lys blinket av og på. Blink. Blink. Blink.

«Hei,» sa lyset. «Jeg heter Flicker. Jeg er ei ildflue. Jeg hørte at du ønsket deg et nattlys.» Ollie åpnet vinduet bare en liten glipe, og Flicker suste inn.

Flicker fløy rundt i rommet og viste Ollie alle tingene som var der. «Se, der er lekemusa di. Der er vannskåla di. Og den store skikkelsen der? Det er bare jakka di på kroken.»

Ollie fniste. «Den så ut som en kjempe med hatt.» «I mørket kan ting se rare ut,» sa Flicker. «Men de er fortsatt bare tingene dine.»

Flicker landet på kanten av kurven til Ollie og lyste mykt. Blink. Blink. Blink. Det gikk sakte og jevnt, som hjerteslag. Ute sang sirissene en stille sang.

«Blir du her til jeg sovner?» spurte Ollie. «Selvfølgelig,» sa Flicker. Ollie la halen over nesa og så på det lille lyset. Blink. Blink. Øynene ble tunge. Han ga fra seg et bittelite gjesp.

Da Ollie sov godt, smilte Flicker og fløy ut av vinduet for å lyse opp veien for andre søvnige små. Og Ollie drømte om lysende grønne stjerner.