☁️ Skyputa

Katten Willow fant ikke en god stilling. Puta var for flat. Teppet var for kløende. Hun snudde seg rundt tre ganger, og så tre ganger til.

Ut av vinduet så hun ei lita sky som svevde lavt over hagen. Den var hvit og luftig og så mykere ut enn noe annet i hele verden.

«Tenk om jeg hadde ei pute som den,» sukket Willow. Den lille skya stoppet. Den svevde nærmere. Og nærmere. Helt til den var rett utenfor vinduet. «Vil du prøve?» hvisket den, med en stemme som en myk bris.

Willow klatret ut i vinduskarmen og gikk ut på skya. Den var kjølig og myk som en marshmallow, og den holdt henne oppe like forsiktig som en klem.

Skya svevde opp over takene. Byen sov der nede, med små gule vinduer som lyste her og der. Stjernene kom nærmere. Et sted, veldig langt borte, sang ei søvnig ugle en vuggevise.

Willow la seg midt på skya. Den formet seg rundt henne, myk under hodet og varm rundt halen. Hun kjente at hele kroppen ble slapp og rolig. Hun ga fra seg et langt, sakte gjesp.

Skya vugget henne forsiktig, fram og tilbake, fram og tilbake. Willow malte. «Takk, sky,» mumlet hun.

Om morgenen våknet hun i sin egen kurv. Puta føltes akkurat passe. Og på teppet hennes lå det én bitteliten duggdråpe, som om ei sky hadde gitt henne et godnattkyss.