🌊 Havets stille sang

I et lite blått hus ved havet bodde en kattunge som het Shell. Hver kveld satt hun i det runde vinduet på soverommet sitt og lyttet til bølgene.

Sjhh, sa bølgene når de kom inn. Sjhh, sa de når de gled ut igjen. Shell syntes det hørtes ut som om havet ba alle om å være stille og legge seg.

«Bestefar,» spurte hun, «sover havet noen gang?» Bestefar, en gammel katt med grått skjegg, smilte. «Havet er som en stor, blå katt,» sa han. «Det puster inn og ut hele natta, så vi kan hvile.»

Shell lyttet igjen. Sjhh, skvulp, sjhh. Inn og ut. Inn og ut. Hun prøvde å puste på samme måte. Inn, når bølgen kom inn. Ut, når den rullet bort.

Ei måke ga fra seg et siste søvnig skrik og stakk hodet under vingen. Fyret på skjærene blinket med sitt milde lys. Månen la en sølvsti over vannet, helt bort til vinduet til Shell.

«Jeg tror månen lager en vei for drømmene mine,» hvisket Shell. Bestefar la et teppe rundt henne. «Da får du følge den,» sa han lavt.

Shell pustet inn med bølgene og ut med bølgene. Øynene ble tunge. Værhårene slappet av. Hun ga fra seg et bittelite gjesp.

Og mens hun sovnet, drømte hun at hun gikk bortover den sølvblanke måneveien, over det rolige havet, mens bølgene sang sin stille sang rundt henne. Sjhh. Sjhh. Sjhh.