🧵 Bestemors lappeteppe

Bestemor Tabitha hadde sydd et lappeteppe til kattungen Nutmeg. Hver rute hadde sin egen farge, og hver rute hadde sin egen historie.

«Denne gule ruta,» sa bestemor mens hun bredte teppet over Nutmeg, «er fra den solgule kjolen jeg hadde på sommermarkedet, den gangen jeg vant premie for den lodneste halen.» Nutmeg fniste.

«Denne grønne ruta er fra det gamle skjerfet til bestefaren din. Han hadde det på seg hver vinter, når vi gikk gjennom den snødekte skogen og lyttet til vinden i trærne.»

«Og denne blå ruta, med de små hvite stjernene,» sa bestemor, «er fra teppet du ble pakket inn i da du var en bitteliten nyfødt kattunge, ikke større enn en tekopp.»

Nutmeg rørte forsiktig ved den blå ruta med poten. «Var jeg så liten?» «Mindre,» sa bestemor. «Du fikk plass i en håndflate, og du malte som ei bitte lita humle.»

Nutmeg så på alle rutene. Rød, oransje, lilla, rosa. «Så teppet er som en klem laget av minner,» sa hun.

«Akkurat,» sa bestemor. «Hver gang du sover under det, holder alle de glade dagene deg varm.»

Nutmeg krøp så langt ned at bare ørene stakk opp. Bestemor kysset henne på hodet og slo av lyset. Under teppet kjente Nutmeg seg varm og elsket, og veldig, veldig søvnig. Hun ga fra seg et lite gjesp og sovnet, og drømte om sommermarkeder og snødekte skoger.