🌟 Cola teller stjernene

Månen var rund og sølvblank, og huset var stille. Cola satt i vinduskarmen med det lille mørke ansiktet sitt helt inntil glasset. De blå øynene hennes så opp og opp og opp.

«Hva gjør du?» spurte Fuzz og tasset bort med et lite gjesp. Tunga hans var ute, som alltid, og bjella ga fra seg et bitte lite kling.

«Jeg teller stjernene,» sa Cola. «En, to, tre …» Hun telte helt til tjuesju, og så ble hun forvirret. «Var det tjuesju eller tjueåtte?»

Fuzz klemte seg opp i vinduskarmen ved siden av henne. «Jeg skal hjelpe,» sa han. «Du teller stjernene til venstre, og jeg teller stjernene til høyre.» Cola blunket med de lange vippene. «Avtale.»

De telte sammen. «Tretti,» hvisket Cola. «Trettien,» hvisket Fuzz. En kjølig bris suste stille forbi vinduet. Stjernene blinket som om de blunket tilbake.

«Førtito,» sa Cola sakte. «Førti … tre …» sa Fuzz, enda saktere. De store ørene hans begynte å henge. Colas øyne lukket seg og åpnet seg, lukket seg og åpnet seg, og så ble de bare værende lukket.

De to vennene krøllet seg sammen i vinduskarmen, en brun stripete ball ved siden av en kremfarget en. De ble aldri ferdige med å telle stjernene. Men det gjorde ingenting for stjernene. De fortsatte å blinke hele natta og passet på to søvnige katter som malte side om side.