🔔 Fuzz og den klingende bjella

Fuzz elsket gjemsel. Han hadde de største ørene til å lytte med, de raskeste potene til å løpe med, og ei tunge som alltid stakk ut, og det hjalp ikke med noen ting.

Men Fuzz hadde ett lite problem. Det røde halsbåndet hans hadde ei lita gullbjelle, og hver gang han rørte seg, sa den kling.

«Klar eller ikke, nå kommer jeg!» ropte Cola. Fuzz gjemte seg bak sofaen. Han satt helt, helt stille. Så begynte det å klø på nesa. Han klødde seg. Kling! «Fant deg!» fniste Cola.

Neste gang gjemte Fuzz seg i skittentøyskurven, under en myk haug med håndklær. Han rørte ikke potene. Han rørte ikke halen. Han rørte ikke engang tunga. Men så gjespet han, hodet vippet, og bjella sa kling. «Fant deg igjen!» sa Cola.

Fuzz tenkte hardt. Så fikk han en strålende idé. Han stappet bjella inn i den tjukke pelsen på halsen og holdt den fast med haka. Han listet seg ut på kjøkkenet og gjemte seg i en tom pappeske.

Cola lette overalt. Under senga. Bak gardinene. I badekaret. Det var så stille. «Fuzz? Hvor er du?» ropte hun. Fuzz var så fornøyd med seg selv at han lo høyt. «Hi hi hi!»

«Fant deg!» sa Cola. «Bjella di var stille, men fnisingen din var det ikke!» Fuzz rullet rundt i esken og mjauet fornøyd. Å tape var gøy likevel, når bestevennen din lo også.