☔ Det store sølepyttbykset

Etter en morgen med regn var hagen full av sølepytter. Store, små og én kjempestor midt på stien, blank som et speil.

«Jeg skal hoppe over den,» sa Fuzz, med tunga ute av spenning. Cola så på sølepytten. Så så hun på Fuzz. «Den er veldig bred,» sa hun og svingte med den mørke halen.

Fuzz rygget. Han vrikket på baken. Vrikk, vrikk, vrikk. Så løp han, satte av og fløy gjennom lufta som en stripete rakett.

Han landet midt i, akkurat i midten. Plask! Gjørmete vann sprutet overalt. En meitemark stakk hodet opp for å se hva alt bråket var.

Fuzz sto i sølepytten og dryppet. De store ørene hans dryppet. Værhårene dryppet. Til og med bjella var full av vann, så i stedet for å si kling sa den glugg.

Cola prøvde virkelig å la være å le. Hun holdt det inne. Hun blåste opp kinnene. Så slapp det ut et fnis, og så et til, og snart lå hun og rullet i det tørre gresset og lo.

Fuzz begynte å le, han også. «Ok,» sa han. «Kanskje vi bygger en bro i stedet.» Så de fant et flatt trestykke, skjøv det over sølepytten og gikk over som en konge og en dronning.

Den kvelden, etter en god gnikk med et varmt håndkle, krøllet Fuzz seg sammen foran peisen. «I morgen,» sa han søvnig, «prøver jeg den lille sølepytten først.» Cola malte. «God plan.»