⛰️ Mittens klatrer opp den store bakken

Bak huset til Mittens var det en bakke. Den var grønn og rund, som en kjempestor katt som sov. Hver dag så Mittens på toppen og lurte på hva hun kunne se der oppefra.

En solrik morgen pakket hun en liten sekk med en fiskekjeks og la i vei. Tass, tass, tass sa de hvite potene hennes på stien.

Halvveis opp møtte hun en sau. «Mæ,» sa sauen. «Mjau,» sa Mittens. De snakket ikke samme språk, men de smilte til hverandre likevel.

Stien ble brattere. Beina til Mittens føltes skjelvne. Hun satte seg på en stein og spiste halve fiskekjeksen. «Jeg klarer det,» sa hun til seg selv. «Ett lite skritt om gangen.»

Så hun tok ett lite skritt. Og ett til. Og ett til. Vinden suste gjennom gresset og rusket i pelsen hennes, som om den dyttet henne forsiktig bakfra.

Og så, plutselig, var det ikke mer bakke å klatre. Mittens var på toppen! Hun kunne se huset sitt, som så like lite ut som en leke. Hun kunne se elva, som skinte som et silkebånd, og jordene som var sydd sammen som et lappeteppe.

Mittens spiste den andre halvdelen av fiskekjeksen og så og så. Det var den fineste utsikten i hele verden, og hun hadde klatret helt opp på sine egne poter.