🚃 Det søvnige toget

Hver kveld ved leggetid kommer Det søvnige toget tøffende gjennom Drømmeland. Og i kveld hadde kattungen Tilly billett.

Hun gikk om bord i pysjamasen. Vognen var myk og koselig, med fløyelsseter, varme tepper og små, runde vinduer. Konduktøren var ei snill, gammel ugle med blå lue. «Billetter, takk,» hoet han forsiktig.

Tøffe, tøffe, tøff, sa toget, sakte og jevnt. Tuuu, hvisket fløyta, helt stille, så den ikke skulle vekke noen.

Ut av vinduet så Tilly åser badet i måneskinn, og sauer som sov på et jorde som lodne skyer. Toget kjørte forbi en liten landsby der alle vinduene var mørke, bortsett fra ett, der en bestemor satt og leste i ei bok.

Toget kjørte over ei bru over ei glitrende elv. Fiskene blåste søvnige bobler. Toget kjørte gjennom en skog der trærne vaiet forsiktig, og en kaninfamilie lå sammenkrøllet i en haug.

«Neste stasjon: Søvnstasjonen,» sa uglekonduktøren. Øynene til Tilly ble tunge. Vuggingen i toget var som å ligge i ei vogge. Tøffe, tøffe, tøff. Vugge, vugge, vugg. Hun ga fra seg et langt, sakte gjesp.

Hun dro det varme teppet opp til haka og krøllet halen rundt potene. Ute blinket stjernene som lysene på en stasjon langt borte.

Da Det søvnige toget kom fram til Søvnstasjonen, sov Tilly allerede tungt og malte stille. Og uglekonduktøren bredte teppet over henne og hvisket: «Sov godt, lille reisende.»