🏛️ Den lille katten i det store museet

Oscar var museumskatten. Når de besøkende hadde gått hjem og lysene ble dempet, gikk han kveldsturen sin gjennom de store salene.

Potene hans tasset lett over marmorgulvene. Først besøkte han dinosaursalen. Det kjempestore skjelettet av en langhalset dinosaur strakte seg opp mot taket. «God kveld, fru Dino,» sa Oscar, som han alltid gjorde.

Så kom malerisalen. Der var det bilder av havet, fjellene, blomster i vaser og ett av en dame med et mystisk smil. Oscars favoritt var et maleri av en katt som sov foran en peis. Det så veldig behagelig ut.

Så kom rommet med gamle skatter. Gullkroner, eldgamle boller og bitte små leirfigurer av katter fra flere tusen år siden. «Hei, tipp-tipp-tipp-tippoldekatter,» hvisket Oscar, og han bukket.

I romfartsrommet lå det en ekte stein fra månen i et glassmonter, og en modell av planetene hang fra taket. Oscar så dem snurre sakte, rundt og rundt den lyse sola i midten.

Til slutt kom han til musikkrommet. Det sto et gammelt piano ved vinduet. Oscar hoppet opp og gikk bortover tangentene. Plink, plonk, plink! Det var ikke akkurat en sang, men nattvakten, herr Ramos, klappet likevel.

«Bravo, Oscar,» humret han og klødde ham bak ørene. Oscar malte. Hver natt utforsket han hele verden, uten å forlate museet sitt.

Så krøllet han seg sammen på benken foran yndlingsmaleriet sitt, katten foran peisen, og sovnet, og drømte om dinosaurer og månesteiner og kroner av gull.