🎶 Colas vuggesang

En natt rullet et sommeruvær inn over byen. Regnet trommet på taket, og et dypt tordenbrak rumlet langt borte.

Fuzz fikk ikke sove. De store ørene hans som stikker ut til sidene, rykket ved hver eneste lyd. Han listet seg bort til kurven til Cola. «Cola,» hvisket han, «er du våken?»

Cola åpnet de blå øynene. «Nå er jeg det,» sa hun vennlig. «Hva er galt?» «Uværet bråker sånn,» sa Fuzz. «Ørene mine vil ikke slutte å lytte.»

Cola flyttet seg for å lage plass. «Da jeg var kattunge,» sa hun, «sang mammaen min en vuggesang for meg på stormfulle netter. Skal jeg synge den for deg?» Fuzz nikket, og tunga tittet ut.

Så Cola sang, helt stille: «Regnet er himmelens stille sang, tordenen nynner natta lang. Lukk nå øynene, kjære deg, du er trygg her inntil meg.»

Fuzz krøllet seg sammen ved siden av henne. Regnet fortsatte å tromme, men nå hørtes det ut som en mild tromme som holdt takten til sangen. Tordenen rumlet igjen, men nå hørtes den ut som en stor, søvnig katt som malte i skyene.

«Syng den igjen,» mumlet Fuzz. Cola sang den igjen, saktere denne gangen, og øyevippene hennes blafret søvnig. Ørene til Fuzz sluttet å rykke. Pusten hans ble langsom og dyp.

Tredje gangen sov de begge to, en stripete katt og en siameserkatt, sammenkrøllet ved siden av hverandre. Ute rullet uværet bort, og månen kom fram for å si god natt. Fuzz ga fra seg en bitteliten drømmende maling.