😺 Hikkekattungen

Kattungen Mochi hadde hikke. «Hikk!» Hver gang hun hikket, spratt hun litt opp i lufta. «Hikk!» Sprett. «Hikk!» Sprett.

«Jeg skal hjelpe deg,» sa storebroren hennes, Tofu. «Hold pusten!» Mochi holdt pusten. Kinnene ble blåst opp. Øynene ble runde. Hun ble litt rosa. Og så: «HIKK!» Hun spratt rett opp i sofaen.

«Drikk litt vann opp ned,» sa gullfisken og blåste en boble. Mochi prøvde å drikke opp ned. Hun fikk vann i nesa i stedet. «Hikk!» Hun spratt opp i bokhylla.

«Tell til ti,» sa bestemorkatten, som satt og strikket i stolen sin. «En, to, tre, hikk! Fire, fem, hikk!» Mochi spratt opp på gardinstanga. Nå var hun veldig høyt oppe og holdt seg fast med alle klørne.

«La oss prøve å skremme den,» hvisket Tofu. Han listet seg bak gardinen. Han ventet. Så hoppet han fram. «BØ!» Men Mochi hadde sett halen hans stikke fram. «Jeg vet at du er der, Tofu. Hikk!»

Alle satte seg ned, slitne. Mochi klatret sakte ned. «Jeg gir opp,» sukket hun. Hun la seg i kurven sin og så i taket. Hun tenkte ikke på hikke i det hele tatt. Hun tenkte på fisk, og solstråler, og hyssing.

Det gikk et minutt. Så to. «Du,» sa Tofu. «Mochi. Hikken din har gått over!» Mochi satte seg opp. Hun ventet. Ingenting. Ingen hikk. Ingen sprett.

«Hurra!» jublet alle. Mochi ble så glad at hun lo. Og da hun lo, slapp det ut et bittelite, glad, svært overraskende … «Mjau-hikk!» Alle lo så mye at bestemor mistet strikketøyet.