🤖 Biscuit kjører robot

Familien Popplewell kjøpte en robotstøvsuger. Den var rund og flat, den pep, og den kjørte rundt på gulvet helt av seg selv og slukte smuler.

Katten Biscuit stolte ikke på den. Når den kjørte mot henne, hoppet hun opp i sofaen og stirret på den med kjempestore øyne. «Pip pop,» sa roboten og dultet forsiktig borti sofabeinet.

I tre dager fulgte Biscuit med på den fra høye steder. Bokhylla. Vinduskarmen. Toppen av kjøleskapet. Roboten bare fortsatte å kjøre rundt, nynnet fornøyd og samlet støv.

Den fjerde dagen følte Biscuit seg modig. Da roboten kjørte forbi, strakte hun seg ned og dasket på den med én pote. Den fortsatte. Hun dasket på den igjen. Den snudde. «Hmm,» sa Biscuit.

Så gjorde hun noe ingen hadde ventet. Hun hoppet rett opp på den! Roboten durte videre og bar Biscuit rundt i stua som en bitteliten, langsom bil.

Biscuit satt helt rett i ryggen, som en dronning på en paradevogn. Roboten kjørte under bordet, og Biscuit dukket. Den kjørte rundt stolen, og hun lente seg inn i svingen. Den dunket i veggen, snudde og fortsatte. «Pip!»

Barna kom inn og brast i latter. «Biscuit kjører roboten!» De knyttet et lite papirflagg til halen hennes og heiet da hun kjørte forbi. «Heia, Biscuit, heia!»

Fra da av hoppet Biscuit om bord på dagens tur hver gang roboten startet. Og når den kjørte tilbake til ladestasjonen sin, krøllet hun seg sammen oppå den for en varm lur og malte i takt med den milde summingen.