🧺 Piknik en sommernatt

På den lengste dagen i sommeren ville ikke sola legge seg. Den hang lavt på himmelen og malte alt i gull og rosa. «La oss ha piknik,» sa bestemor Willow. «Piknik en sommernatt!»

Poppy og lillebroren hennes Sprout hjalp til med å pakke kurven: smørbrød, bær, en termos med kald melk og et stort, mykt teppe. Så gikk familien opp til enga på toppen av bakken.

De bredte ut teppet i det høye gresset. Lufta var varm og luktet blomster. Sirissene sang. Fuglene sang de siste kveldssangene sine før de puttet seg i reirene sine.

Da himmelen ble lilla, skjedde det noe magisk. Bitte små lys begynte å blinke i gresset. Av, på. Av, på. «Ildfluer!» hvisket Sprout.

Ildfluene steg opp som svevende gnister. Poppy og Sprout jaget dem forsiktig, uten å fange dem, bare fulgte etter. En landet på nesa til Sprout og blinket. Han ble skjeløyd av å prøve å se den, og alle lo.

Så kom den første stjerna. «Ønsk deg noe,» sa bestemor. Poppy lukket øynene og ønsket at hver sommer kunne ha en natt som denne.

De la seg på ryggen og så flere og flere stjerner komme fram. En varm bris fikk gresset til å bølge, som om enga pustet. Bestemor pekte ut figurer i stjernene: en fisk, en tekanne og en katt med krøllete hale.

Da de gikk hjem, sov Sprout på ryggen til bestemor, og Poppy gjespet. Men hjertet hennes var fullt av ildfluer og stjerner, og hun visste at hun ville huske denne sommernatta for alltid.