🐫 Mirza og ørkenkaravanen

For lenge siden, på den store veien der handelsfolk reiste med silke og krydder, gikk det en karavane med kameler. Og på den aller første kamelen, i en liten kurv, satt en katt som het Mirza.

Mirza hadde myk, sandfarget pels og klare, grønne øyne. Jobben hennes var å passe på at kornsekkene var trygge for mus, og å holde kameldriveren, gamle Kamol, med selskap på den lange reisen.

Karavanen krysset gylne sanddyner som steg og sank som bølger. Kamelene gikk sakte, og bjellene deres sa klong, klong for hvert skritt. Vinden sendte krusninger av sand over dynene, som en tegning.

Om kvelden stoppet karavanen ved en oase, et grønt sted i ørkenen med et basseng med kjølig vann og høye palmer. Mirza drakk av vannet og hvilte i skyggen mens hun lyttet til historiene til de reisende.

Den natta pekte Kamol mot himmelen. Den var full av flere stjerner enn Mirza noen gang hadde sett. «Vi følger stjernene for å finne veien,» sa han. «Den klare der viser oss hvor nord er.»

Etter mange dager så de tårn i horisonten: høye kupler med blå og turkise fliser som skinte i sola. «Byen!» ropte Kamol. Markedet var fullt av fargerike tepper, søte meloner og duften av ferskt, rundt brød.

En liten gutt på markedet så Mirza og smilte. Mirza hoppet ned og gned seg mot beina hans med et vennlig mjau. Gutten ga henne en bitte liten bit brød, og hun malte takk.

Da karavanen dro videre, red Mirza i kurven sin helt foran og så ut over den endeløse veien. Hun visste ikke hvor de skulle dra etterpå, men hun visste at det kom til å bli et eventyr.