💗 Kattungen som ikke kunne male

Alle kattungene i Pilekurven kunne male, bortsett fra én. Hun het Fig. Når hun var glad, prøvde og prøvde hun, men ingenting kom ut. Ikke engang en bitteliten rumling.

«Kanskje jeg er ødelagt,» sa hun trist til vennen sin Pumpkin. «Selvfølgelig er du ikke det,» sa Pumpkin. «La oss finne ut av det sammen.»

Først spurte de den gamle, stripete katten på muren. «Maling kommer fra dypt inni deg,» sa den stripete katten. «Tenk på noe deilig.» Fig tenkte på varm melk. Ingenting.

Så spurte de vinden. Vinden bare plystret og blåste værhårene deres til siden, og det var morsomt, men det hjalp ikke.

Så spurte de biene i hagen. «Bzzzz,» sa biene. «Prøv å summe først.» Fig prøvde. «Bzzz …» Det kilte henne på nesa, og hun nøs.

Den kvelden lå Fig og Pumpkin i det høye gresset og så på solnedgangen. Pumpkin fortalte en tullete vits om en fisk som gikk med sokker. Fig lo. Så krøp Pumpkin inntil henne, varm og myk, og sa: «Du er bestevennen min, Fig.»

Og dypt inni Fig begynte noe å rumle. En myk, varm, glad rumling som startet i magen og vokste og vokste. «Mrrrrr …»

«Du maler!» ropte Pumpkin. Fig fikk store øyne. «Ja!» sa hun, og hun malte enda høyere. Det viste seg at malingen til Fig bare hadde ventet på det rette øyeblikket, og den rette vennen.