🌸 Juno sier unnskyld

Juno og Pip bygde det høyeste klossetårnet noensinne. Det var høyere enn kurven deres, høyere enn stolen, nesten like høyt som vinduet.

«La meg sette på den siste klossen,» sa Pip. «Nei, jeg vil!» sa Juno, og hun strakk seg etter den for fort. Poten hennes dultet borti tårnet. Det vaklet. Og krasj! Klossene ramlet utover hele gulvet.

Øynene til Pip ble fulle av tårer. «Du veltet det!» ropte han, og han løp ut av rommet med halen hengende.

Juno satt midt blant klossene. Det kjentes rart i magen, tungt og vrient. Hun visste at hun hadde vært for grådig, og nå var vennen hennes lei seg.

Hun tasset ut i hagen og fant Pip under epletreet. Hun satte seg ved siden av ham, ikke for nær. Et øyeblikk visste hun ikke hva hun skulle si. Fuglene kvitret i greinene over dem.

Så trakk hun pusten dypt. «Pip, unnskyld,» sa hun. «Jeg var grådig, og jeg veltet tårnet vårt. Det var ikke rettferdig. Det var du som skulle ha satt på den siste klossen.»

Pip snufset. Han så på Juno. «Takk for at du sier unnskyld,» sa han. «Det går bra. Jeg vet at det var et uhell.» Så smilte han litt. «Vil du bygge et nytt?»

De gikk inn igjen og bygde et nytt tårn, enda høyere enn det første. Og da det var tid for den siste klossen, holdt Juno tårnet støtt, og Pip satte den på toppen. «Samarbeid!» jublet de og malte sammen.