🐜 Den store maurparaden

Kattungen Bean lå på den varme terrassen da hun la merke til en strek. En lang, buktende strek som beveget seg. Den gikk fra blomsterpotta, over steinene, helt bort til en kakesmule.

Hun så nærmere etter. Streken var laget av maur! Hundrevis av bitte små maur som marsjerte etter hverandre, som i en parade. Tipp, tipp, tipp sa de bitte små føttene deres, så stille at bare en katt kunne høre det.

«Hvor skal dere?» spurte Bean. En maur stoppet og vinket med følehornene. «Til kakesmulen! Vi skal ta den med hjem og dele den med hele tua.»

«Men smulen er større enn deg,» sa Bean. «Ja,» sa mauren stolt. «Men maur er sterke. Vi kan bære ting som er mye tyngre enn oss selv. Og vi jobber sammen.»

Bean så på mens maurene stilte seg rundt smulen. De løftet den opp, alle på en gang, og begynte å bære den tilbake langs streken. Det så ut som om smulen gikk helt av seg selv.

Noen maur gikk foran og snuste på stien. «Vi legger igjen et luktspor,» forklarte mauren, «så alle kan følge veien hjem.» Bean snuste på steinene, men hun kjente ingen lukt i det hele tatt.

Ved blomsterpotta forsvant maurene inn i et bittelite hull, én etter én, med smulen. Bean la øret mot jorda. Hun kunne så vidt høre et svakt jubelrop under bakken. Maurene holdt fest!

Den ettermiddagen slapp Bean en bitte liten bit av kjeksen sin ved blomsterpotta. Etter noen minutter dukket det opp en ny parade. Bean malte og så dem marsjere, de minste, travleste og sterkeste vennene i hagen. En bris blåste, og ikke én eneste maur slapp taket.