🌳 Eika og eikenøtta

Nederst i hagen sto ei mektig eik. Den var så gammel og så høy at greinene så ut til å nå skyene. Katten Cinnamon elsket å ta seg en lur i skyggen dens.

En høstdag falt ei eikenøtt fra en høy grein og spratt rett i hodet på Cinnamon. Bonk! «Au,» sa hun og gned seg på øret. Så så hun på den lille eikenøtta. Den hadde en bitteliten hatt, som ei lue.

«Visste du,» raslet eika med en dyp, langsom stemme som hørtes ut som vinden, «at jeg en gang var ei eikenøtt akkurat som den der?»

Cinnamon fikk runde øyne. «Var du så liten?» «Mindre,» sa eika. «Et ekorn gravde meg ned for lenge, lenge siden og glemte hvor jeg var. Så kom regnet, og sola, og jeg begynte å vokse.»

«Hvor lang tid tok det før du ble så stor?» spurte Cinnamon. «Å, omtrent hundre år,» sa eika. «Trær er veldig tålmodige.»

Akkurat da pilte et ekorn ned stammen, grep eikenøtta og løp av sted for å grave den ned i blomsterbedet. «Kanskje den der også blir til et tre,» sa Cinnamon.

«Kanskje,» sa eika. «Og om hundre år kan det hende en annen katt tar seg en lur i skyggen dens.» Cinnamon likte den tanken veldig godt.

Hun krøllet seg sammen mellom de store røttene til eika, som var formet som en koselig lenestol. Fuglene sang i greinene over, og det gamle treet nynnet en langsom, løvrik vuggevise til Cinnamon sovnet.