🦫 Den travle beverens demning

Nede ved elva hørte katten Rusty en merkelig lyd. Gnag, gnag, gnag. Så et stort plask! Han listet seg nærmere gjennom det høye gresset for å se hva som skjedde.

Der var en bever, med flat hale og store, oransje tenner, som gnagde seg gjennom et tynt tre. «Hei,» sa Rusty. «Hva gjør du?» «Bygger en demning,» sa beveren. «Jeg heter Bertha. Vil du se på?»

Rusty satte seg på en stein. Bertha gnagde på det lille treet til det falt, og så dro hun det ut i vannet. Hun svømte med det bort til en haug med kvister og greiner midt i elva og dyttet det på plass.

«Hvorfor bygger du en demning?» spurte Rusty. «For å lage en dam,» sa Bertha. «Demningen bremser elva, så vannet sprer seg ut til en fin, dyp dam. Så bygger jeg hjemmet mitt, som kalles en hytte, midt i, der jeg er trygg og har det godt.»

Hun viste Rusty hvordan hun pakket gjørme mellom kvistene for å gjøre demningen sterk. Hun brukte forpotene som små hender. Hun klasket på gjørma med den flate halen. Klask, klask!

De neste ukene kom Rusty på besøk hver dag. Demningen ble større. Vannet steg bak den. Snart var det en nydelig dam der endene kom for å svømme, froskene sang og øyenstikkerne suste over vannet.

«Du har laget et hjem til masse dyr,» sa Rusty forbløffet. «Det er det beste av alt,» sa Bertha stolt. «Når jeg bygger hjemmet mitt, får alle et hjem.»

Rusty satte seg ved kanten av dammen og så andungene padle forbi. Fuglene sang i sivet. Han ga fra seg en glad maling. Bertha var den travleste og flinkeste byggmesteren han noen gang hadde møtt.