🐌 Pebble og sneglehuset

Etter regnet gikk kattungen Pebble ut for å utforske. Hagen luktet friskt og grønt. På et vått blad fant hun noe rart: et lite, snirklete skall som beveget seg veldig, veldig sakte.

Pebble strakte ut en pote. To små følehorn spratt opp under skallet, med øyne ytterst. «Å!» sa Pebble. «Du er levende!»

«Selvfølgelig er jeg det,» sa sneglen. «Jeg heter Twirl. Dette er huset mitt. Jeg bærer det med meg overalt.»

Pebble ble forbløffet. «Tar du med deg huset ditt? Til og med i butikken?» Twirl fniste. «Det finnes ingen butikker for snegler. Men ja, uansett hvor jeg går, blir huset mitt med. Hvis jeg blir trøtt, smetter jeg bare inn.»

«Jeg skulle ønske jeg kunne ta med meg huset mitt,» sa Pebble. «Da kunne jeg tatt en lur hvor som helst!» Hun prøvde å krølle seg sammen til en ball like rund som et skall. Halen stakk ut. Ørene stakk ut. Potene stakk ut.

Twirl lo. «Du blir en fin, lodden ball. Men kanskje huset ditt har det best der det er, med den varme kurven din inni.»

Pebble var enig. Hun ventet mens Twirl gled sakte bortover bladet og lagde et blankt sølvspor. Så gikk hun hjem med forsiktige skritt og passet på at hun ikke tråkket på noen andre bitte små hus.