🌻 Frøet som vokste

Katten Barnaby fant et frø. Det var stripete og lite, og det lignet litt på en bitteliten kattehale. «Hva skal jeg gjøre med deg?» spurte han.

«Plant det,» sa den gamle gartneren, fru Fig. «Gi det jord, vann og sol, og vær tålmodig.»

Så Barnaby gravde et lite hull med poten, la frøet oppi og dekket det med jord. Så helte han på litt vann. Plask! «Vokse, er du snill,» sa han høflig.

Neste morgen løp han ut. Ingenting. Morgenen etter, ingenting igjen. «Kanskje det er sjenert,» sa Barnaby.

Han fortsatte å vanne det. Regnet hjalp også til. Sola skinte varmt. Og den sjuende dagen stakk en bitteliten grønn spire opp av jorda, med to små blader som vinket hei som to hender.

Barnaby ble så glad at han danset en gledesdans rundt den. Hver dag ble den høyere. Høyere enn gresset. Høyere enn Barnaby. Høyere enn gjerdet!

Så en morgen, helt på toppen, åpnet det seg en kjempestor gul blomst, rund som sola. Det var en solsikke! Ansiktet dens snudde seg for å følge sola over himmelen. Biene summet rundt den, og fuglene kom på besøk.

På slutten av sommeren var solsikken full av nye, stripete frø. Barnaby ga noen til fuglene og sparte noen til neste år. «Ett frø ble til hundre frø,» sa han stolt.