🐸 Konserten i froskedammen

Hver sommerkveld, når sola gikk ned, holdt froskene i Nøkkerosedammen konsert. Og hver kveld hadde katten Maple den beste plassen i salen: en flat, varm stein ved vannkanten.

Først kom den store oksefrosken, som sang de dype tonene. «Brrrum, brrrum.» Så ble de små grønne trefroskene med på de lyse tonene. «Pip, pip, pip.» Så la de mellomstore froskene til «Kvekk, kvekk», midt imellom.

Maple svingte med halen i takt med musikken. Sirissene spilte fele i gresset, og en lett bris raslet i sivet som stille klapping.

En kveld satt en bitteliten frosk alene på et nøkkeroseblad og så trist ut. «Hva er galt?» spurte Maple. «Jeg kan ikke synge som de andre,» sa frosken. «Stemmen min er for liten og pipete.»

Maple tenkte seg om et øyeblikk. «Enhver konsert trenger en spesiell lyd,» sa hun. «Prøv å synge helt på slutten, når alle de andre er stille.»

Så den kvelden, da den store sangen var ferdig og dammen var stille, trakk den bitte lille frosken pusten dypt og sang: «Pip!» Det var lite og klart, som en stjerne som dukker opp på himmelen.

Alle froskene snudde seg for å se. Så sa oksefrosken: «Brrrum! Perfekt!» og hele dammen jublet med et stort plask. Fra da av sluttet hver konsert med den bitte lille froskens «Pip!»

Maple malte på den varme steinen sin mens stjernene kom fram. Konserten var over, men dammen fortsatte å nynne glad, helt til langt på natt.