🍄 Soppparaplyen

Kattungen Fern var ute og utforsket skogen da store, grå skyer rullet inn. Plipp. Plopp. Drypp. Regnet begynte å falle.

«Å nei,» sa Fern og så seg rundt. Hun var for langt hjemmefra til å løpe tilbake. Så fikk hun øye på den: en stor, rund sopp med en bred, brun hatt, som vokste ved foten av et gammelt tre. Hun krøp inn under. Det var akkurat plass nok.

«Unnskyld,» sa en bitteliten stemme. «Er det plass til én til?» Det var ei marihøne, med drivvåte røde vinger. «Selvfølgelig,» sa Fern og flyttet seg litt.

Så kom en snegle, som gled sakte inn. «Herlig vær,» sa han, «for snegler.» Så en bille, ei lita brun mus og to våte humler som summet stille. Snart var plassen under soppen ganske full.

De satt tett sammen og lyttet til regnet som trommet på sopphatten som på en tromme. «Så koselig,» sa musa. «Det er som et bittelite hus,» sa marihøna.

For å få tida til å gå fortalte de historier. Sneglen fortalte den langsomste historien noensinne, om et kappløp. Biene fortalte en historie om en blomst like stor som et hus. Fern fortalte om yndlingsvinduskarmen sin i sola. Alle lo og lyttet.

Etter en stund sluttet det å regne. Sola kom fram, og dråpene på bladene glitret som bitte små juveler. Én etter én kom gjestene ut og sa takk til soppen.

Fern gikk hjem med bare litt våte poter. «Jeg fikk seks nye venner i dag,» sa hun til mammaen sin, «alle under én paraply.» Så krøllet hun seg sammen ved vinduet, malende, for å se etter mer regn.