🪄 Mini-katt-trylleformelen

Katten Bella fant ei gammel trylleformelbok på loftet. De fleste formlene var veldig vanskelige. Men én var kort: «Vil du bli en mini-katt, vrikk på værhårene og si: Lite, lite, bitte, pitte lite!»

«Det høres gøy ut,» sa Bella. Hun vrikket på værhårene. «Lite, lite, bitte, pitte lite!» Glitter! I en virvel av glitter krympet hun, og krympet, og krympet, til hun ikke var større enn et fingerbøl.

Alt så kjempestort ut! Stolen var et fjell. En smule var en kampestein. En edderkopp i hjørnet vinket til henne. «Hei, nabo!» sa den. «Nå er du like stor som meg!»

Bella utforsket dukkehuset i hjørnet av rommet. Hun klatret opp den bitte lille trappa, satte seg i den bitte lille sofaen og la seg i den bitte lille senga. Den var akkurat passe stor. «Dette er perfekt,» fniste hun.

Så red hun på ryggen til familiens skilpadde helt over kjøkkengulvet. Det var en langsom, men veldig spennende reise. Hun drakk en dråpe vann fra en skje, og det var som et helt svømmebasseng.

Men så kom familiens store hund, Duke, inn. For en mini-katt hørtes skrittene hans ut som torden, og nesa hans var like stor som en bil. Duke snuste nysgjerrig. «Å, det er bare meg, Duke,» pep Bella. Duke la hodet på skakke og ga henne et veldig forsiktig slikk, som var som et varmt bad.

«Nå er det på tide å bli stor igjen,» bestemte Bella, fnisende og bløt. Hun så i trylleformelboka. «Vil du bli stor igjen, vrikk på halen og si: Stor, stor, som jeg var før!» Hun vrikket på halen. «Stor, stor, som jeg var før!»

Pop! Hun hadde vanlig størrelse igjen og satt på loftsgulvet. Hun lukket boka og smilte. Det var gøy å være mini-katt, men å være akkurat passe stor var det aller beste.