🔮 Snøkulelandsbyen

På peishylla til bestemor sto det ei snøkule. Inni var det en bitteliten landsby med en kirke, et bakeri, små hus og en islagt dam. Når man ristet på den, virvlet snøen rundt overalt.

En vinterkveld ristet kattungen Juniper forsiktig på den. Snøen virvlet, og virvlet, og så begynte hele rommet å snurre. Glitter! Da det stoppet, sto Juniper midt i landsbyen, inne i snøkula!

Snøfnugg dalte ned rundt henne. De små husene hadde vinduer som lyste og røyk som krøllet seg opp fra pipene. Lufta luktet kanelboller fra bakeriet.

En bitteliten katt med rødt skjerf kom bort. «Velkommen!» sa hun. «Jeg heter Holly. Vi får ikke så mange besøkende. Vil du gå på skøyter?» De gled over den islagte dammen, snurret og lo, mens potene gled over den glatte isen.

De besøkte bakeriet, der en munter bakerkatt ga dem varme boller. De lagde en snøkatt på torget. Kirkeklokka ringte en glad melodi, ding-dong, ding-dong.

Så, høyt der oppe, så Juniper et kjempestort ansikt som kikket inn gjennom glasset. Det var bestemor! Hun så veldig stor og veldig overrasket ut. Juniper vinket. Bestemor vinket tilbake og blunket forbauset.

«Jeg tror det er på tide at jeg drar hjem,» sa Juniper. «Kom tilbake når du vil,» sa Holly og ga henne en klem. «Bare rist på kula.» Juniper lukket øynene, og verden virvlet rundt en gang til.

Hun åpnet øynene på teppet til bestemor. Bestemor holdt snøkula og smilte. Inni, ved dammen, sto det en splitter ny liten snøkatt som ikke hadde vært der før. «Vel,» sa bestemor og blunket, «nå må du fortelle meg alt sammen.»