🫖 Tekoppen som malte

På det koselige kjøkkenet til bestefar Theo var det en hylle med tekopper. De fleste var helt vanlige. Men én, med malte blå blomster, malte.

Ingen trodde på kattungen Ziggy da han fortalte det. «Tekopper kan ikke male,» sa storebroren hans. «Tekopper har ikke engang værhår,» sa søsteren hans.

Men Ziggy visste hva han hadde hørt. Så en regnværsettermiddag hoppet han opp på hylla, veldig forsiktig, og satte seg rett ved siden av blomstertekoppen. «Hei,» hvisket han.

Tekoppen vaklet. Så malte den igjen, og ut av den spratt en bitteliten kattunge, ikke større enn en sukkerbit, med pels like blå som de malte blomstene.

«Hei,» pep den lille kattungen. «Jeg heter Bluebell. Jeg bor her inne. Det er alltid varmt fordi bestefar lager så mye te.» Ziggy fikk store øyne. «Kan jeg komme på besøk?»

Bluebell drysset litt glitter på nesa hans, og vips, så krympet Ziggy til han også fikk plass i tekoppen. Det var som et lite, rundt rom, med ei myk pute laget av en tepose og et bilde av en tekanne på veggen.

De lekte tekoppsisten og fortalte hverandre vitser til Ziggy hørte bestefar rope at middagen var klar. Bluebell drysset glitter igjen, og Ziggy vokste tilbake til vanlig størrelse, akkurat i tide.

«Hvor har du vært?» spurte broren hans. Ziggy bare smilte. Fra hylla, helt stille, kom det en malelyd.