🫧 Bobleriket

Kattungen Mimi elsket badetid, og det er veldig uvanlig for en katt. Hun likte ikke vannet, men hun elsket boblene.

En kveld blåste hun på ei stor, skinnende boble, og den sprakk ikke. I stedet vokste og vokste den, mens den dirret i regnbuefarger, til den var stor nok til at en kattunge kunne gå inn i den.

Så det gjorde hun. Plopp! Nei, boblen sprakk ikke; den sa en myk lyd da den lukket seg rundt henne. Så svevde den opp, ut gjennom baderomsvinduet og inn i skumringshimmelen.

Boblen drev til et land der alt var laget av bobler. Bobletrær, med bobleblader som dirret i brisen. Boblehus med runde bobledører. Ei bobleelv som hoppet i stedet for å renne.

Bobledronningen kom svevende bort, med en krone av bitte små bobler. «Velkommen, Mimi,» sa hun. «Du er den første katten som noen gang har kommet på besøk. De fleste katter knuser oss!»

«Det ville jeg aldri gjort,» sa Mimi alvorlig. «Bobler er altfor fine.» Dronningen smilte og viste henne rundt. De hoppet på bobletrampoliner og skled ned ei bobleskli, og Mimi fniste hele tiden.

Da himmelen ble mørk, ga dronningen Mimi ei bitte lita boble som hun kunne beholde. Den skimret som en perle. «Blås på den når du vil huske oss,» sa hun.

Boblen til Mimi fløt henne hjem og satte henne forsiktig ned på badematta. Hun tørket seg, krøllet seg sammen og la den lille boblen i vinduskarmen. Den sprakk aldri, ikke noen gang.