🧤 Måneskinnsvottene

Bestemor Nell strikket et par bitte små sølvvotter til kattungen Lulu. «Dette er måneskinnsvotter,» sa hun. «Ta dem på en natt med fullmåne, så får du se.»

Neste gang det var fullmåne, tok Lulu på seg vottene. De passet perfekt på forpotene hennes. Hun gikk ut på plenen, og plutselig rørte ikke potene bakken lenger. Hun svevde!

«Oi!» Lulu vaklet i lufta, og så lo hun. For hvert skritt steg hun litt høyere, som om hun gikk opp en usynlig trapp. Opp forbi gjerdet. Opp forbi epletreet. Opp forbi pipa.

Ei søvnig due på taket blunket til henne. «Jaså, det er ikke noe man ser hver natt,» kurret den.

Lulu gikk over himmelen, fra stjerne til stjerne. Hver stjerne klang som ei bitte lita bjelle når hun rørte den med sølvvotten. Hun spilte en liten melodi: ting, ting, tong, ting.

Hun fant månen, stor og rund og nær nok til å ta på. Den var glatt og kjølig, som en stein fra elva. «Hei, måne,» sa Lulu. Det så ut som månen smilte.

Lulu satte seg på ei myk sky og så ned på huset sitt, der vinduet til bestemor lyste gult. Hun følte seg litt søvnig og litt hjemlengselsfull. Så hun gikk ned den usynlige trappa igjen, trinn for trinn, helt hjem.

Bestemor ventet med et varmt teppe. «Så du det?» spurte hun. Lulu malte og nikket. Så sovnet hun med sølvvottene fortsatt på og drømte om himmelen.