☂️ Paraplyen som fløy

En regnfull tirsdag fant kattungen Hazel en gammel paraply i skapet i gangen. Den var rød med hvite prikker, og håndtaket var skåret ut som et kattehode med bitte små grønne øyne.

Hun tok den med ut i regnet og slo den opp. I det øyeblikket den spratt opp, blunket de utskårne katteøynene, og paraplyen begynte å dra oppover. «Hold godt fast!» sa den med en munter stemme.

Hazel holdt fast, og sviisj! Opp fløy hun, over hagen, over takene, over de grå regnskyene. Og der, over skyene, skinte sola!

«Hver regnværsdag har en solside,» sa paraplyen. «Man må bare høyt nok opp for å se den.» Hazel stirret på de luftige skytoppene, som lyste gull og hvitt som et kjempestort jorde av bomull.

De svevde over byen. Hazel så folk der nede med paraplyene sine, som små, fargerike sopper i gatene. Hun så skolen sin, parken og elva, som alle skinte av regn.

En flokk med gjess fløy ved siden av dem og skrek et vennlig hei. En regnbue dukket opp i kanten av ei sky, og paraplyen fløy rett gjennom den. Pelsen til Hazel glitret i alle fargene et øyeblikk.

«Nå er det på tide å dra hjem,» sa paraplyen, da regnet begynte å gi seg der nede. De dalte forsiktig ned, gjennom skyene, og landet mykt på trappa.

Hazel ristet dråpene av pelsen og slo sammen paraplyen. Den utskårne katten blunket med det ene grønne øyet og ble stille. Fra den dagen brydde Hazel seg aldri om regnværsdager. Hun visste at sola alltid skinte et sted der oppe.