🫙 Drømmeglasset

På den øverste hylla på kontoret til bestefar Felix sto et glass fullt av bitte små, lysende, virvlende lys. «Hva er det der inne?» spurte kattungen Clementine.

«Drømmer,» sa bestefar Felix. «Glade drømmer. Jeg fanger dem om natta med værhårene mine og tar godt vare på dem i dette glasset.»

Clementine presset nesa mot glasset. Inni kunne hun se små bilder som beveget seg. En kattunge som fløy på et papirfly. En piknik på månen. Et slott laget av fisk.

«Kan jeg få en?» spurte hun. «I kveld,» sa bestefar, «skal du få velge en drøm å låne. Men du må gi den tilbake i morgen tidlig, så andre kattunger også kan glede seg over den.»

Ved leggetid åpnet bestefar glasset, og en myk, klingende lyd fylte rommet, som bitte små bjeller. Drømmene svevde ut og danset rundt hodet til Clementine. Hun valgte en knallblå en som luktet hav.

Drømmen la seg på puta hennes. Clementine gjespet, lukket øynene, og plutselig svømte hun i et varmt, blått hav med vennlige delfiner, og hun ble ikke engang våt! Hun red på ryggen til en delfin og vinket til en smilende hval.

Om morgenen svevde den blå drømmen ut av øret hennes og tilbake mot glasset, og den lyste litt klarere enn før. «Den likte besøket hos deg,» sa bestefar.

Den natta hadde Clementine en drøm helt for seg selv, om en kattunge med et glass fullt av stjerner. Da hun våknet, fanget hun den forsiktig med værhårene, akkurat slik bestefar hadde vist henne, og la den i glasset. Hennes aller første drøm å dele. Hun malte av stolthet.