🏮 Lykter i snøen

Midt på vinteren, når nettene var lengst, holdt den lille byen Frostvik lysfesten. Alle lagde ei lykt for å lyse opp mørket.

Kattungen Theo hadde aldri laget ei lykt før. Han satt ved kjøkkenbordet med papir, lim og et lite glass. «Hvilken form skal den ha?» spurte mammaen hans.

«En fisk!» sa Theo, selvfølgelig. Så de klippet ut papirfisker, limte dem rundt glasset og malte dem oransje og gule og blå. Da mammaen satte et bitte lite elektrisk lys inni, lyste fiskene som om de svømte i lys.

Den kvelden samlet hele byen seg på torget. Snøen falt stille, og vinden hvisket gjennom de nakne trærne. Alle holdt lyktene sine høyt. Det var stjerner og måner, blomster og hus, og til og med ei lykt formet som en kjempestor tekanne.

Så begynte musikken. Et korps spilte stille sanger, og noen ringte med den store byklokka. Alle gikk sammen gjennom de snødekte gatene i et langt, lysende opptog, mens skrittene deres knirket i snøen.

Theo gikk ved siden av mammaen sin og holdt fiskelykta høyt. Han så vennene sine, med ansikter som lyste i det varme lyset. Alle smilte. Kulda føltes ikke så kald lenger.

På slutten av opptoget hengte de lyktene sine på det store treet på torget. Det glitret med hundrevis av lys. Theos lille fiskelykt hang midt i.

«Så vakkert,» hvisket Theo. «Det er det som er magien med festen,» sa mammaen hans. «Når hver av oss tar med litt lys, kan vi sammen lyse opp selv den lengste natta.»