✨ Ønskeværhåret

En morgen fant katten Olive et av sine egne værhår på puta. Det var langt og hvitt, og det skimret i sollyset. «Så rart,» sa hun. «Det lyser.»

Bestemoren hennes kikket på det over brillene. «Det er et ønskeværhår,» sa hun. «Det skjer bare én gang i løpet av ni liv. Du får ett ønske. Velg med omhu.»

Olive tenkte og tenkte. Skulle hun ønske seg et fjell av tunfisk? Et slott laget av pappesker? Et garnnøste så stort som et hus?

Hun gikk gjennom huset med værhåret forsiktig i munnen. På kjøkkenet så hun vennen sin Moss, den lille musa som bodde bak skapet, og han så veldig lei seg ut. «Reiret mitt ble vått i regnet,» snufset han. «Nå har jeg ingen koselig plass å sove.»

Olive tenkte seg ikke om to ganger. Hun holdt opp værhåret og sa: «Jeg ønsker at Moss skal få det koseligste reiret i hele verden.»

Glitter! En dusj av bitte små sølvlys virvlet rundt skapet. Da det klarnet, sto det et lite reir laget av den mykeste ulla, med et fingerbøl til kopp og en knapp til tallerken.

Moss pep av glede og dukket rett uti. «Takk, Olive!» ropte han. Olive malte, og hjertet hennes kjentes varmt og fullt, varmere enn noen tunfisk noen gang kunne gjøre det.

Bestemor smilte. «Noen ønsker er enda bedre når de er for noen andre,» sa hun. Og hun hadde rett.