🎨 Luna maler natten

Luna var en svart katt med en hvit tupp på halen, og hun hadde en hemmelighet. Hver natt, når alle sov, ble haletuppen hennes til en pensel.

Hun klatret opp hagemuren, over taket og opp på den høyeste skya. Himmelen var et stort, mørkeblått ark som ventet på henne.

Med et sveip malte hun en stjerne. Så en til, og en til. Noen var store og klare. Noen var bitte små og blinkende. Hun lagde en stjerne formet som en fisk, bare for moro skyld.

En natt blåste vinden inn fra nord og puffet ei stor, grå sky rett over maleriet hennes. «Å nei,» sa Luna. «Nå kan ingen se stjernene mine.»

Hun tenkte seg om et øyeblikk. Så malte hun en sølvkant rundt hele skya, så den lyste som om den hadde på seg en skinnende kåpe. Ved siden av skya malte hun en smilende måne som tittet fram.

Langt der nede våknet ei lita jente og så ut av vinduet sitt. Hun så den sølvblanke skya og månen som tittet fram og stjerna som var formet som en fisk. Hun smilte og hvisket: «Så fint.»

Luna hørte henne, og hjertet hennes gjorde et glad hopp. Hun listet seg tilbake over taket og ned muren, krøllet seg sammen i kurven sin og ga fra seg et stort gjesp med malingsprut.

Om morgenen var haletuppen bare hvit igjen. Men hvis du noen gang ser en stjerne formet som en fisk, vet du hvem som malte den.