☀️ Toffee deler solstrålen

Det var én solstråle i stua, og hver ettermiddag hadde Toffee den helt for seg selv. Den var varm og gyllen og akkurat stor nok til én katt.

Men en ettermiddag lå det allerede noen i den. Det var Rolo, den nye kattungen, som lå strukket ut med lukkede øyne og malte i vei.

«Det er min solstråle,» sa Toffee og svingte med halen. Rolo åpnet det ene øyet. «Å,» sa han med liten stemme. «Unnskyld. Jeg visste ikke at solstråler tilhørte noen.»

Han reiste seg og gikk og satte seg i det skyggefulle hjørnet, helt alene. Toffee la seg i solstrålen sin. Den var varm. Den var gyllen. Men på en eller annen måte føltes den ikke like fin som vanlig.

Hun kikket bort på Rolo. Han så litt kald og litt ensom ut. Toffee sukket. Så flyttet hun seg over til den ene siden av solstrålen. «Det er plass til to,» sa hun.

Rolo travet bort og krøllet seg sammen ved siden av henne. Solstrålen ble litt trang, men den ble dobbelt så koselig. Toffee forsto at når man deler en varm plass, deler man også varm pels.

Utover ettermiddagen flyttet solstrålen seg sakte over gulvet. Det gjorde de to kattene også, centimeter for centimeter, mens de fulgte etter den sammen som to lodne snegler.

Da kvelden kom, var de gode venner, og Toffee hadde lært noe nytt. En solstråle er fin. En solstråle med en venn er enda finere. Toffee ga fra seg et søvnig gjesp, og det gjorde Rolo også.