🏖️ Cocos stranddag

Det var den varmeste dagen i hele sommeren, og familien til Coco skulle på stranda. Coco hadde aldri vært på stranda. «Er det som en veldig stor sandkasse?» spurte hun.

Da de kom fram, fikk Coco store øyne. Sanden var varm og gyllen, og den fortsatte og fortsatte. Og bortenfor sanden var havet, blått og glitrende, med bølger som sa sjuusj og plask.

Coco gikk ut på sanden. Den var varm og kilte mellom tærne. Hun gravde et lite hull. Så et større hull. Til slutt var hun så langt nede at bare ørene stakk opp.

Måkene skrek over dem. En krabbe pilte sidelengs forbi nesa hennes. «Hei,» sa Coco. Krabben vinket med den ene klypa og fortsatte, sidelengs, sidelengs, sidelengs. Coco prøvde å gå sidelengs hun også, og falt over ende og fniste.

Barna bygde et sandslott med tårn og vollgrav. Coco hjalp til ved å klappe på veggene med potene. Så satte hun seg på toppen av det høyeste tårnet, og det ble helt flatt. «Oi,» sa hun. Alle lo.

Coco gikk ikke uti vannet, for katter vil helst holde seg tørre. Men hun så på bølgene som kom inn og gikk ut, igjen og igjen, som om havet pustet.

Under den store, stripete parasollen, i den kjølige skyggen, krøllet Coco seg sammen på et håndkle. Lyden av bølgene og den milde havbrisen fikk henne til å bli helt rolig. Sjuusj, plask. Sjuusj, plask.

Hun sovnet og drømte om krabber og sandslott, med litt sand fortsatt fast i værhårene.