🐣 Ginger og andungene

Våren hadde kommet til Enggården. Blomstene åpnet seg, sola var varmere, og fuglene sang fra hvert eneste tre.

Gårdskatten Ginger lå og solte seg ved dammen da hun hørte et bittelite «pip». Og så et til. «Pip, pip, pip!» Hun åpnet det ene øyet.

Sju lodne, gule andunger sto på rad og så på henne. «Er du mammaen vår?» spurte den minste. Ginger satte seg opp. «Å nei, lille venn. Jeg er en katt. Mammaen din er ei and.»

«Men vi finner henne ikke,» sa andungene. «Vi fulgte etter en sommerfugl og gikk oss bort.» De små øynene deres ble fulle av bekymring.

«Ikke vær redde,» sa Ginger. «Jeg skal hjelpe dere med å finne henne.» Hun reiste seg, og andungene stilte seg på rekke bak henne. Ginger gikk langs dammen. Sju andunger vraltet etter, pip, pip, pip.

De gikk forbi kaninene, som fniste av den rare paraden. De gikk forbi kuene, som rautet overrasket. Til slutt, bak det høye sivet, hørte de et høyt og bekymret «Kvakk! Kvakk!»

Det var andemor! Andungene løp bort til henne og flakset med de bitte små vingene. Andemor klemte dem alle med vingene sine. «Takk, snille katt,» kvakket hun. Så førte hun dem ut i dammen, og de padlet av gårde alle sammen. Plask!

Ginger gikk tilbake til solplassen sin og kjente seg varm både inni og utenpå. «Våren,» malte hun, «er en fin tid for nye venner.»