📏 Stor katt, liten katt

Bruno var en stor, lodden katt. Pip var en liten, tynn kattunge. De bodde i samme hus, og de sammenlignet seg alltid.

«Jeg er stor,» sa Bruno, «så jeg når toppen av bokhylla.» Han strakk seg opp og rørte den med poten. «Jeg er liten,» sa Pip, «så jeg får plass under sofaen.» Og hun vred seg inn under, helt inn.

«Jeg er tung,» sa Bruno, «så jeg lager en stor grop i puta.» Han slang seg ned. Dump! «Jeg er lett,» sa Pip, «så jeg kan sitte på en haug med blader uten å klemme den flat.» Hun satte seg på bladene, lett som en fjær.

«Mjauet mitt er høyt,» sa Bruno. «MJAU!» Vinduene klirret. «Mjauet mitt er stille,» sa Pip. «mju.» Det var så stille at ei mus måtte lene seg nærmere for å høre det.

«Jeg er lang,» sa Bruno og strakk seg ut over hele teppet. «Jeg er kort,» sa Pip og stilte seg ved siden av ham. Hun rakk ham bare til midten.

Så en dag trillet ballen inn under kjøleskapet. Bruno var for stor til å nå den. Pip var for liten til å dytte den ut. «Hmm,» sa de.

Så Pip krøp inn under kjøleskapet og dyttet ballen mot kanten, og Bruno strakk inn den lange poten og fisket den ut. «Vi klarte det!» jublet de.

«Stor er bra,» sa Bruno. «Og liten er bra,» sa Pip. «Men stor og liten sammen er best!» De delte ballen, og en lur, og en maling som var både stor og liten på samme tid.