⛄ Snøkatten med ører til siden

Da den første snøen falt, presset Fuzz nesa så hardt mot vinduet at tunga hans laget et lite merke på glasset. «Cola! Det snør!»

De løp ut. Snøen var myk og knirket under potene. Colas mørke poter laget pene, små spor. Potene til Fuzz laget rotete sikksakkspor, for han var for ivrig til å gå rett.

«La oss lage en snøkatt,» sa Cola. De trillet en stor snøball til kroppen. De trillet en mindre til hodet. Så klappet de på to ører.

«Lag dem slik at de stikker ut til sidene,» sa Fuzz. «Som mine!» Så Cola laget to store ører som pekte til venstre og høyre. Fuzz la til en liten snøtunge som stakk ut. «Perfekt,» sa han.

Cola fant to blå småstein til øyne, akkurat som hennes egne. Så brukte hun en kvist til å tegne bitte små øyevipper. «Nå ligner den på oss begge,» fniste hun.

Fuzz tok av seg det røde halsbåndet og la det rundt halsen på snøkatten. Bjella sa kling i den kalde lufta. Et vindkast blåste et dryss med snø opp på hodet til snøkatten, som en liten lue.

«Hva skal vi kalle den?» spurte Cola. Fuzz tenkte. «Fuzzcola,» sa han. «Colafuzz,» sa Cola. De lo og kalte den Snøpus i stedet.

Da potene ble for kalde, gikk de inn, tok tilbake halsbåndet og krøllet seg sammen ved ovnen. Gjennom vinduet smilte Snøpus til dem med ørene sine som stakk ut til sidene, og de malte tilbake.