🎃 Gåten i gresskarhagen

I gresskarhagen bak gården hadde gårdskatten Ginger en gåte å løse. Hver morgen hadde ett av gresskarene fått et bittelite, rundt hull.

«Hvem er det som gnager på gresskarene?» lurte Ginger. Hun satte opp sitt beste tenkeansikt og begynte å etterforske.

Hun snuste på det første gresskaret. Det luktet jord og frø. Så fant hun bitte små fotspor i gjørma, mye mindre enn hennes egne poter. «Interessant,» sa hun.

Den natta gjemte Ginger seg bak et stort, oransje gresskar og ventet. Månen kom opp. Ei ugle hoet. Øynene til Ginger begynte å lukke seg … da hun plutselig hørte et bittelite knas.

Hun kikket fram. Der, ved det minste gresskaret, var en familie med markmus. Musemammaen øste ut frøene med en skje laget av et blad, og de små musene bar dem bort i eikenøttkopper.

«Unnskyld meg,» sa Ginger forsiktig. Musene frøs fast. «Vær så snill, ikke bli sint,» pep mammaen. «Vinteren kommer, og gresskarfrø gir oss mat helt til våren.»

Ginger tenkte på den lange, kalde vinteren. Så smilte hun. «Bonden har flere gresskar enn han trenger,» sa hun. «La meg hjelpe.» Sammen trillet de det minste gresskaret, det morsomme, humpete, helt bort til musenes hule.

På kvelden for høstfesten skar bondens barn ut et smilende ansikt i det største gresskaret. Og dypt under jorda hadde en musefamilie sitt eget gresskarspiskammer. «Mjau,» sa Ginger god natt, og musene pep takk.